Kan man bruke flyktninger sin kompetanse og samtidig krydre opp matbyen Oslo? Selvfølgelig! mener Ragnhild Jennifer Sletner. I dag driver hun restauranter som har gitt innvandrere arbeid og nordmenn nye smaker.
– Jeg hjalp flyktninger som hadde fått oppholdstillatelse med å skaffe seg et hjem. Som takk ble jeg alltid invitert på middag. Jeg fikk smake helt fantastiske smaker som jeg aldri før hadde smakt. Dette burde også andre få smake, tenkte jeg.
Ragnhild Jennifer Sletner prater fort og engasjert om hvordan hun gikk fra å jobbe frivillig på asylmottak til i dag å være arbeidsgiver og gründer innen restaurantbransjen. På Vippa i dag driver hun både Injera Palace, som serverer eritreisk mat, og Aleppo Bahebek, den syriske restauranten.
– Det er så fort å tenke at de som kommer skal formes for å tilpasse oss. Vi skal lære de opp i yrker vi er vant til. Jeg tenker at vi heller burde dra nytte av de ressursene de har med seg. På den måten blir de integrert med oss, og vi med dem, forteller Ragnhild
Fra idé til virkelighet
Ragnhild Jenifer Sleter jobbet egentlig som kunstner, men hadde lang erfaring innen forskjellig frivillig arbeid opp gjennom åra. En hinsidig idé å dermed starte restaurant, ville nok de fleste tenkt. For Ragnhild: et spennende prosjekt. Hun hadde kontakter i et hundretalls flyktningsfamilier og møter med Vippa-gründere Heidi Bjerkan og Kaja Skovborg-Hansen.
På seks uker hadde hun samlet inn 85 000 kroner via kronerulling, akkurat nok til å ha råd til å kjøpe inn nok kjeler og annet utstyr til å bli med på Vippa-eventyret.
– Når de som kommer hit med en kjempekompetanse, må vi jo bruke den kompetansen!
Å bli sett
I 2015 fantes det ikke noe syrisk kjøkken i Oslo. Mange nordmenn hadde aldri smakt det syriske kjøkken. Da Aleppo Bahebek åpnet på Vippa, ble det suksess med en gang. For syriske innvandrere ble det et sted å samles og et sted å arbeide. Mindre enn et år senere åpnet Injera Palace.
– De som kommer til Norge har kjempet en hard kamp for å komme hit. Mange har en pågangsvilje man sjelden ser. Men etter år med venting, motgang og så små muligheter for å få jobb, mister man etterhvert selvtilliten og selvfølelsen. Mange føler de ikke er gode nok som personer og at de ikke har noe å bidra med, forteller Ragnhild.
Sånn var det for Selam Gebremichael. I 2008 kom hun som flyktning fra Eritrea. Hun gikk på kurs, fikk praksis med gode resultat, bevis og referanser, men ikke arbeid.
– Norge er et veldig fint land, men det var veldig vanskelig å finne jobb, forteller hun mens hun bærer en stor kasse paprika inn på kjøkkenet. Det var nemlig først da Selam møtte Ragnhild at ting løsnet.
Ragnhild skapte trygghet nok til at Selam turte å fortelle sin historie. En historie om matlaging fra hun var liten. Om at hun hadde jobbet på restaurant. Og at hun, etter å ha flyktet til Sudan, startet opp en egen restaurant for å få råd til komme til Europa.
– Jeg spurte, hvorfor har du ikke fortalt om dette til noen før? Ingen har spurt, svarte hun.
«Det var først da jeg fikk jobb jeg startet å leve»
– 1 Injera? Selam lener seg over disken på Vippa. Det er onsdag tidlig ettermiddag, men allerede er folk interesserte.
– Det var først da jeg fikk jobb at det kjentes ut som at jeg startet å leve igjen. Det betyr så mye for meg, smiler ho forsiktig.
Friheten som kommer med å tjene sine egne penger. Mestringsfølelsen. Selvtillitten. Arbeid har mange ringvirkninger.
– Særlig de eritreiske kvinnene søker seg til trygghet. Å kunne forsørge barnet sitt, eller bidra i hjemmet. De skriver historie og er stolte over å kunne være en som datteren deres ser opp til. En som arbeider.
Her kan du prøve en oppskrift på eritreisk injera med skvallerkål og hades.
